– I Norge har ikke barna mine rett til å se sin egen far

faksimile-aftenposten-no-2De har funnet et smutthull i norsk innvandringspolitikk. Nå danner de norske kjærlighetskolonier i stadig flere svenske byer.

– Æ e svensk. Og han pappa er fra Afrika!

På klingende nordnorsk prøver Colin Wike (6) å oppsummere de litt forvirrende internasjonale forholdene i familien. Det er mandag formiddag. Mamma Eivor Johannessen har fri fra jobben på Charlottenberg sykehjem, Colin og lillesøster Sofia (3) er hjemme fra barnehagen, og hele familien kan kose seg sammen i den hyggelige, men spartansk møblerte leiligheten.

Det er ingen selvfølge for en liten jente som ikke hadde sett «daddy» før hun fylte tre år. Eller en liten gutt som måtte vente og lengte i mer enn fem år av sitt liv før pappa, Isaac Wike, før jul omsider kunne slutte seg til kone og barn.

Men det ble altså i Sverige. Ikke i mammas hjemland Norge, der foreldrene møttes og de to barna bodde de første årene av sitt liv.

– Da jeg hørte om EØS-løsningen og muligheten til å flytte til Sverige, pakket jeg to kofferter, tok med meg ungene og dro. Som familie kunne vi ikke miste mer tid med å vente i Norge, fastslår Eivor og smiler usedvanlig varmt ved synet av en mann og to barn rundt et kjøkkenbord. Familien samlet.

Flere hundre

Isaac er en av to svarte menn i den ørlille grensebyen, mest kjent for sitt gedigne kjøpesenter og harryhandel. Men paret er ikke de eneste kjærlighetsflyktningene fra vest. Bare i Charlottenberg bor det for tiden rundt 15 familier der én ektefelle (i all hovedsak menn) har fått avslag på familiegjenforening i Norge. Det finnes tilsvarende «norske» kolonier i en rekke svenske byer:

I Strømstad er de opp mot tyve familier, i Karlstad, Årjäng og Arvika bor det også flere, og i Katrinehamn lever tolv norske «flyktningepar» i ett og samme borettslag.

Ingen har full oversikt. Men organisasjonen Grenseløs kjærlighet, som aktivt informerer om den såkalte «EØS-løsningen», kjenner til at rundt 200 norske familier for tiden bor i Sverige, og at det daglig kommer nye til. De har samme mål: Å kunne flytte tilbake til Norge. Sammen.

Syk alene

Tilbake ved kjøkkenbordet i Charlottenberg har barna løpt for å leke på rommet sitt, mens foreldrene deler sin turbulente kjærlighetshistorie. Den startet da en nigeriansk asylsøker og en aktivitør fra Vesterålen møttes på et diskotek i Bergen i 2006.

Fortsatte med at hun fikk en sønn, mens han reiste hjem da gutten var ti måneder. Noe norske myndigheter benektet at han gjorde, og ila ham to års innreiseforbud for ulovlig opphold. De giftet seg i Nigeria og unnfanget Sofia – før Eivor måtte returnere alene til Norge. Der fødte hun Sofia og søkte familiegjenforening med mannen. Men fikk beskjed om at det var for tidlig.

Da flyttet hun hjem til mamma i Vesterålen.

– Jeg ble alvorlig syk og klarte ikke mer. Mamma måtte bare ta over.

Isaac vrir seg på stolen mens hun forteller. Finner nesten ikke ord.

– Å vite at du var syk … Uten å kunne gjøre noe. Det var grusomt. Hjemme sa folk til meg: Kom deg videre, finn deg en ny kone.

Han legger en hånd mot siden.

– Men du er jo som et av ribbena mine. Min beste venn. Jeg har elsket deg siden dagen vi møttes.

Skjerpet reglene

Hjemme i Vesterålen var Eivor operert for tredje gang og trodde hun skulle dø. Hun skrev et «testamente», der hun ba et vennepar ta med barna til Nigeria hvis hun skulle dø. Barna måtte få leve med faren sin.

Hun både overlevde og ble frisk. Men da var reglene for familiegjenforening strammet inn. Blant annet for å hindre tvangsekteskap innførte regjeringen i 2010 krav om inntekt på minimum 240 000 for å kunne hente ektefelle til Norge. Siden Eivor hadde vært syk, oppfylte hun ikke inntektskravet.

– Jeg skjønte at vi måtte bo et annet sted. I Norge har ikke barna mine rett til å se sin egen far.

Ferske tall fra Utlendingsdirektoratet (UDI) viser at avslagsprosenten på søknad om familiegjenforening for norske borgere har økt fra 20 til 30 prosent etter innstrammingen. Ifølge UDI er inntektskravet hovedårsaken. Frid Gaare, leder i Grenseløs kjærlighet, er ikke i tvil:

– Det er den klart vanligste grunnen til at familier ikke får leve sammen, sier hun og viser til at mange studenter havner langt under grensen, mens hverken arbeidsavklaringspenger eller tidsbegrenset trygd regnes med. – Det er jo et paradoks at staten ellers mener det skal være mulig å leve av det.

«Oppdaget» smutthullet

At norske kvinner nå strømmer til Sverige for å finne en vei rundt systemet, er langt på vei Frid Gaares «skyld». Jusstudenten lette selv etter en løsning for å kunne leve sammen med mannen sin. Hun visste at alle EØS-borgere har rett til både å flytte fritt og ta med seg familien sin, så lenge de er i stand til å forsørge seg selv. Ved å grave seg ned i regelverket, forsto hun at den samme retten gjelder nordmenn som vil ha med familien (les: ektemenn) til Norge uten å søke gjenforening etter norske regler. Vi må bare «aktiveres» som EØS-borgere ved å bo en viss tid i et EØS-land.

– En klar rett, som UDI har holdt veldig godt skjult, sier hun, og understreker at selv om løsningen er redningen for mange, er det krevende å flytte. Men etter at hun startet organisasjonen og begynte å blogge om temaet, har altså stadig flere fulgt oppskriften.

For enkelt?

To av dem som både har studert og etterlevd oppskriften, er på vei opp trappen til Eivor og Isaac i Charlottenberg. May Lise Edvardsen Önen har nettopp gått av vakt som personlig assistent. Hanne Morling skal overta som kveldsvakt om et par timer. Først rekker de et kjapt kaffemøte i «Nordlandslaget», avdeling Charlottenberg, sammen med sine menn fra henholdsvis Tyrkia og kurdisk Irak.

– Jeg skulle en uke til Tyrkia på ferie. Men kom hjem etter åtte måneder, ler May Lise, som giftet seg med sin Bayram i fjor sommer. Da hadde den utvidede ferien sørget for at inntekten ikke holdt til å få mannen til Norge. En venninne hadde hørt om EØS-metoden, og hun leste mer på Facebook.

– Det virket egentlig for enkelt til å stemme. Men jeg hørte om en ledig leilighet, dro over og fikk full jobb. Og her er vi, sier hun og klemmer hånden til Bayram. Han venter nå på å få oppholdskort og personnummer i Sverige. En prosess som skal ta maks seks måneder.

Da skal veien, ifølge oppskriften, ligge åpen for retur til Norge.

Venter sammen

Søknaden til Hazhar A. Othman, Hannes mann, ble sendt samme dag, før kaffebesøket. At det blir litt ventetid, bekymrer ikke paret.

– Nå er vi i hvert fall sammen mens vi venter, fastslår Hanne, som bare har sett mannen i korte perioder siden politiet hentet ham hjemme i Svolvær i mars 2011. Han ble tvangsutsendt fordi han ikke reiste til avtalt tid etter at søknaden om asyl var avslått. Innreiseforbudet varer stadig. Men med leilighet, full jobb og et ekteskap registrert i Sverige, regner hun med at utvisningen vil bli opphevet når de vil flytte til Norge.

– Som EØS-borger har jeg rett til å ha med min ektefelle hvis han ikke er en fare for riket, sier hun. – Jeg finner meg ikke i at den norske staten skal bestemme hvor mitt hjerte skal bo.

Sverige best?

Gjestene har brutt opp, og vertskapet begynner å tenke på middagen. Isaac, som jobbet som takstmann i Nigeria, har brått fått hovedansvar for både hus og barn, mens Eivor i tillegg til jobben i Charlottenberg jobber hver tredje helg i Bergen.

– Jeg har lært meg fårikål og pinnekjøtt, smiler han og synes det er fantastisk å ha tid til å bli kjent med barna sine. Men legger ikke skjul på at han vil jobbe. Dagen etter skal han begynne på svenskkurs. Det haster ikke med å reise til Norge. De nyter roen og stabiliteten, billig husleie, gratis barnehage.

– Vi må ta det langsomt. Vi orker ikke mer problemer. Når Norge ikke vil ha skattepengene mine, så er det greit for meg, sier Eivor.

faksimile-aftenposten-no– Hva sier svenskene, da?

– De merker at noe skjer. Plutselig kommer det masse nordmenn sammen med utlendinger hit. De lurer på om det er lovlig.

En butikkeier ga uansett klar beskjed om Isaacs muligheter på arbeidsmarkedet:

– Det skulle tatt seg ut. Å hyre en neger her!