Demonstrasjon for retten til familiegjenforening – appell av Kari Helene Partapouli (Antirasistisk Senter)
Før min mann skulle fri til meg ringte han til sin mor på Gaza for å fortelle at han
hadde funnet en han ville dele livet sitt med. Hun stilte et enkelt spørsmål: elsker
du henne? Min mann svarte ja, og etter det hadde han familiens fulle støtte.
Fortsettelsen på denne historien burde være enkel: hvit brud og et liv som ektefolk.
Men hvis man blir forelsket i en asylsøker eller man finner kjærligheten med en
utenfor Europa skal det ikke være enkelt.
For i det hele tatt å bli gift møter man en vegg av papirarbeid og til tider noe som lett
kan oppfattes som direkte motarbeidelse av de som ønsker å gifte seg. I vårt tilfelle
var det en runddans med UDi, som jeg aldri har opplevd med noe annet byråkrati, før
vi endelig fikk de nødvendige papirene og fikk lov til å gifte oss på Rådhuset.
Etter ekteskapet er det enda mer papirarbeid når søknaden om familiesammenføring
skal sendes. Etter det begynner venting og nervøsiteten. Mens man pugger fargen
på ektemannens tannbørste, venter man på papiret som kan endre livet fra godt til
vondt.
Det skal selvfølgelig være regler for inngåelse av ekteskap og ekteskap skal ikke
misbrukes. Men det kan ikke være sånn at myndighetene lar redselen for «for stor»
innvandring skygge for folks basale rettigheter til å forelske seg i og gifte seg med
hvem man vil. Kjærligheten bør ikke styres av et tungt byråkrati og av regler som er
lagd for å begrense innvandring – ikke for å legge til rette for de som ønsker å dele
et liv sammen. Den norske stat burde holde seg for gode til å splitte familier, utvise
fedre som ikke er kriminelle eller til å bestemme hvem vi som norske statsborgere
skal gifte oss med.
Innvandrere blir ofte kritisert for å gifte seg med sine egne. For nordmenn gjelder det
motsatte. Vi skal gifte oss med en av våre egne. Slik virker det i alle fall for mange
som forsøker å gifte seg med noen som kommer fra feil side av EU-grensene.
For meg og min mann betyr våre familiers støtte og velsignelse mye. Men det har
blitt slik at UDIs velsignelse betyr mer enn det vår familie sier. Vi som så mange med
oss venter på at staten skal finne det for godt å godkjenne vår kjærlighet.
Demonstrasjon for retten til familiegjenforening – appell av Arne Haaland
Godtfolk!
For en måneds tid siden skrev Rut Sæther en kronikk i Klassekampen der hun fortalte om sitt møte med norske innvandringsmyndigheter. Hun og hennes iranske mann har vært gift i mer enn 2½ år og har to små sønner sammen. Likevel var farens søknad om oppholdstillatelse i Norge blitt avslått fordi hun ikke tilfredsstilte inntektskravet.
FNs Barnekonvensjon sier ikke at hensynet til barnets beste skal være utslagsgivende i alle saker. Men når det gjelder barns rett til samliv med begge foreldre er konvensjonen krystallklar: Jeg siterer: ”Barn skal ikke adskilles fra sine foreldre mot sin vilje unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste”. Sitat slutt. Kan ikke justisministeren lese? Likevel fortsetter UDI og UNE på våre vegne å avslå søknader om innvandring som vil forene et norsk barn med en utenlandsk far eller mor, ene og alene fordi den norske forelderen ikke oppfyller inntektskravet.
Kjærlighet uten grenser antar at det i dag er flere hundre norske barn i Norge som nektes samliv med en utenlandsk far eller mor. Jeg har henvendt meg til UDI for å få svar på følgende spørsmål: Hvor mange barn blir i løpet av et år berøvet samvær og omsorg fra en utenlandsk far eller mor på grunn av inntektskravet? Som lovet kom svaret etter et par dager. UDI vet det ikke! Databanken er ikke slik organisert at man kan søke på barn! Norske myndigheter fratar norske barn en grunnleggende rettighet og er ikke engang interessert i vite hvor mange de rammer!
Det er kanskje verdt å merke seg at EU-domstolen har slått fast at dersom et barn er borger i et EU-land, kan landets regjering ikke nekte en forelder fra tredjeland opphold eller arbeidstillatelse. Barn i EU-land er altså sikret en rettighet som norske barn er fratatt!
Statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet svarte på Sæthers kronikk et par uker senere. Da unnlot han omhyggelig å nevne barnas rett til samliv med foreldrene i følge Barnekonvensjonen. I stedet la Lønseth stor vekt på byråkratisk effektivitet: Sitat: ”Av hensyn til et forutsigbart og enkelt praktikabelt regelverk, må utgangspunktet være et underholdskrav som gjelder alle.” Sitat slutt. Mener Justisdepartementet at ønsket om et enkelt og praktikabelt regelverk skal ha større vekt enn barnets traktatfestede rettigheter?
Som statssekretæren vel vet, har UDI foreslått et generelt unntak fra inntektskravet i saker som involverer barn: Sitat: ”Vi anbefaler derfor at det etter en helhetsvurdering gjøres unntak fra underholdskravet for samboer eller ektefelle med felles norsk barn når partene har etablert et felles samliv, og det ikke foreligger hensyn som med styrke taler mot å gjøre unntak fra underholdskravet. Slike hensyn vil typisk kunne være hensynet til barnets beste.” Sitat slutt.
Jeg går ut fra at når UDI fremmet et slikt forslag, var det for det fordi direktoratet mente at det ville føre til en praksis i bedre samsvar med internasjonal rett, og at de ikke var redd for at det ville gjøre direktoratets arbeid for vanskelig. Jeg har bedt UDI om å få tilsendt begrunnelsen for forslaget, men har ikke fått svar. Kanskje fordi den er unntatt fra offentlighet. Enda mer interessant ville det være å få innblikk i Justisdepartementets grunner for å avvise forslaget. Jeg mener at vi som velgere har et rimelig krav på vite hvorfor departementet på våre vegne fortsetter å frata norske barn en grunnleggende rettighet.
I den pågående debatten om asylbarnas skjebne har både Lønseth og hans statsråd, Grete Faremo, gang på gang hevdet at praksis på dette området ikke kan forandres fordi det ville være urettferdig. Da er det dobbelt overraskende at Lønseth overhodet ikke tar ordet rettferdighet i sin munn i svaret til Sæther. Skal ikke også behandlingen av norske barn og deres foreldre være rettferdig? Hvis rettferdighet er et mål, vil jeg be dem svare på følgende spørsmål: Gitt at et barn får leve sammen med begge foreldre hvis den norske forelderen har god inntekt. Er det da ikke mest rettferdig at barn med mindre velstående foreldre får samme rett?
Tilslutt: Den norske regjeringen gir hvert år store summer til UNICEF og andre organisasjoner for å støtte arbeidet for barns sikkerhet, helse og velferd internasjonalt! Det er VELDIG BRA! Men på hjemmebane fratar den samme regjeringen norske barn deres rett til samvær, kjærlighet og omsorg fra utenlandske fedre eller mødre! Og det er SKAMMELIG!
Demonstrasjon for retten til familiegjenforening – appell av Sveinung Rotevatn (Unge Venstre)
Kjære alle saman,
Det er kaldt i dette landet. Det veit vi. Men treng vi verkeleg gjere det endå kaldare, ved at det skal vere så vanskeleg å forelske seg i nokon som kjem frå eit anna land?
I dag er det valentinsdagen. Det er mange dumme tradisjonar vi har adoptert frå USA, men akkurat valentinsdagen tykkjer eg er flott. Tenk det – ein eigen dag til å feire kjærleiken, og setje pris på den ein er glad i.
Mange i dette landet har blitt glade i menneske som kjem frå andre land. Kanskje har dei til og med gifta seg med kvarandre. Likevel får dei ikkje feire valentinsdagen saman i dag. Fordi norsk innvandringspolitikk skal vere «streng, men rettferdig», som stortingsfleirtalet brukar å seie det. «Streng, men rettferdig». Jaha.
* Kva er «rettferdig» med at små born, som ikkje snakkar anna enn norsk eller kjenner noko anna enn Noreg, blir sendt «heim» til eit land dei aldri har vore i?
* Kva er «rettferdig» med at ei norsk kvinne, som har gifta seg med ein amerikansk mann, ikkje kan bu med den ho elskar – fordi ho er student og ikkje tener over 240 000 kroner i året?
* Kva er «rettferdig» med at ein mann ikkje får lov til å hente kona si til Noreg og bu saman med ho, fordi Utlendingsdirektoratet har fått det for seg at dei «eigentleg» ikkje elskar kvarandre?
Denne politikken er ikkje «streng, men rettferdig». Den er berre streng.
Vi lever i ei globalisert verd, der vi oppmodar ungdom til å reise ut, sjå verda, ta seg ei utdanning og kome heim igjen etterpå. Då burde det ikkje overraske oss at mange av dei finn kjærleiken på vegen.
Venstre vil ha ein meir liberal innvandringspolitikk. Både fordi det har ein verdi i seg sjølv, og fordi vi ser dei hjarteskjerande konsekvensane av dagens strenge regime. Vi vil legge langt større vekt på barnets beste i asylsaker. Vi vil gjere det lettare å få visum til Noreg dersom du kjem frå eit land utanfor Europa. Og vi vil tillate dobbelt statsborgarskap.
Venstre er ikkje verdas største parti. Og Unge Venstre er ikkje verdas største ungdomsparti. Men då ein av mine forgjengarar fekk høve til å møte på Stortinget som Unge Venstre-leiar i 2006, foreslo han å innføre eit kjærleiksvisum. Det ville bety at ikkje berre dei som er gift kan få høve til å bu saman i Noreg, men at også kjærastar før høve til å bu saman i ein periode, og dyrke forholdet i 12 månadar for å sjå korleis det utviklar seg.
Forslaget fekk ikkje fleirtal, men det står framleis i Venstres stortingsprogram. Til hausten stiller eg til val som førstekandidat for Venstre i Sogn og Fjordane. Og eg lovar dykk at dersom eg får høve til å vere stortingsrepresentant etter 9. september, skal eg foreslå kjærleiksvisum på nytt. Saman med alle dei andre forslaga våre, som tar innover seg at kjærleiken ikkje kjenner landegrenser. Og denne gongen skal vi få fleirtal. For uansett kor mykje norske politikarar messar om innvandringsregulerande omsyn, og om «streng, men rettferdig» politikk, er eg overbevist om at vi kjem til å vinne til slutt. For størst av alt er framleis kjærleiken.
Gratulerer med valentinsdagen, alle saman. Takk for meg.